Jeg hater å linke til Dagbladet/Kjendis, men nå måtte jeg bare av prinsipp. Jeg så jo Queens of the Stone Age og mannemannen selv, bare dagen før! 
Han ble visst litt lettere irritert på en tosk som kastet noe på ham da de spilte i Oslo på fredag. Ganske forståelig egentlig… og ganske morsomt å høre på 
Selv om hjernen er på ferie, syns jeg nesten jeg må skrive litt om konserten som var på onsdag 
Bildene og litt generell syting om en utslitt obskur ligger allerede ute, men det er liksom ikke helt nok! Selv nå, fire dager etter konserten har jeg fortsatt gangsperr over alt, særlig i ryggen og nakken. Kjøreturen hjem dagen etter på, gjorde rett og slett vondt, - men det var SÅ verdt det! 
Jeg var selvsagt ekstatisk i forkant! Det gikk nok litt fort da jeg kjørte den nesten fire timer lange veien hjemmefra, til Bergen, så ja… det tok vel ikke helt fire timer
Billetten hadde jeg heldigvis hatt vett til å la ligge igjen på leiligheten - jeg kjenner meg selv så alt for godt, så det var eneste måten å være sikker på at den ikke ble liggende igjen i Hardanger . Dørene til konserten skulle åpnes kl. 17, så jeg møtte opp tre kvarter før. Etter et kvarter slo panikken meg, det var denne fordømte familiesvakheten! Billetten lå fremdeles i CD-hylla i leiligheten!
Heldigvis for meg, dukket det ganske raskt opp en buss, og etter det var det bare å ta beina fatt. Da jeg endelig satt på bussen igjen, nærmet klokken seg stygt 17, og jeg angret på at jeg hadde løpt, astma-spray-dingsen lå fortsatt hjemme, akkurat da kunne jeg ha trengt den… Vel vel - dette har selvsagt hendt noen ganger før, så jeg var ganske godt trenet i å puste rolig gjennom nesen.
Som på alle konserter, var det selvsagt forsinkelser. Frem til litt over seks, sto jeg fortsatt i kø, og fikk da også etterhvert pusten under kontroll. Egentlig er jeg ikke så plaget med astma, nevnte spray har jeg bare brukt to ganger i hele mitt liv, - kanskje var det noe med været? Ja, for været var skummelt. Da jeg kjørte fra Hardanger var det opphold, etter en times kjøretur begynte det å regne. Og jo nærmere Bergen jeg kom, jo verre ble det. Da jeg nesten var fremme, høljet det ned, slik det bare kan hølje i Bergen, men plutselig da jeg kom til Åsane, gav det seg og sola gløttet til og med frem!
Da portene åpnet, var det bare å løpe så fort som overhodet mulig, man må da i det minste komme foran alle fjortisene som nettopp har oppdaget bandet, - her er man jo blodfan! Det ble henldigvis ikke [så mye] blod, og jeg klarte til slutt å karre meg til en plass midt på, tre personer fra gjerdet - en utmerket plass m.a.o.! Vaktene som hylte “ikke løp” ble selvsagt ignorert - hva forventet de egentlig? Savnet etter den astmasprayen dukket opp igjen, men gav seg også.
VEEEEENTETID!
En ting som irriterte meg litt da jeg sto og ventet, var alle nevnte fjortiser som kom med kommentarer som ; “Eg håper disse Queens of the Stone Age blir fort ferdige!” Dette var forøvrig samme gjeng som tydeligvis bare kunne noen av sangene fra det nyeste albumet til Foo Fighters og enkelte utvalgte av tidligere singler.
ENDELIG gikk Queens of the Stone Age på! Bare det å få se dem var stort og jeg var i ekstase! Og så setter de i gang… med “You Think I Ain’t Worth a Dollar, But I Feel Like a Millionaire”! Wtf! liksom? Altså, jeg syns det var STRÅLENDE at de tok den, men den er det jo egentlig den tidligere bassisten Nick Oliveri som synger skriker på. Dette var en helt annen versjon der mannemannen selv, Josh Homme sang og bassist Michael Shuman kom med enkelte skrik der det passet best
QOTSA spilte en god del gamle sanger, noe som gledet meg stort! Jeg har vært fan i lang tid og kjenner hver eneste sang. Fjortisene derimot, virket bare forvirret og ble mer eller mindre bare stående der. De kviknet til så vidt på de aller mest kjente; “Burn the Witch”, “Go With the Flow” og ” No One Knows”. Alle disse var selvsagt også strålende fremført - mannen er jo en Gud på gitar, og Troy bak trommesettet er nesten på nippet til å overgå Dave Grohl selv! “Mexicola” var jo også en fantastisk live-sang! Makan altså! Egentlig, dette kan jeg si om alle sangene, og det er det liten vits i, ALLE sangene de fremførte var strålende! Og det ble jo ikke mindre dårlig med den spektakulære solnedgangen da de holdt på! Virkelig flott var det! Jeg savnet litt “Feel Good Hit of the Summer”, men litt mer sjeldne “Better Living Through Chemistry” og spesialversjonen av “A Song for the Dead” gjorde opp for det i lange baner!
Sistnevnte kan du se her på tuben Den MÅTTE jo bare funke som avslutning! (monsteravslutningen på sangen mangler dessverre på videoen)
Jeg skal innrømme at jeg ble litt forvirret selv da de plutselig begynte på en helt ny del i sangen (omtrent 2:50 i videoen) - var det en HELT ny sang kanskje? Dette hadde iallefall ikke jeg hørt før (og det sier vel kanskje noe? ). Heftig var det vertfall og det var bare å rocke med, dette var jo tross alt Queens of the Stone Age!
Det var nesten morsom å se hvor lik seg selv Josh Homme var, han sa akkurat det man kunne forvente fra den kanten; sex, drugs & rock ‘n roll er stikkord! og FOR en gitarist han er! Nesten morsom å se hvor nøye han var på alt som hadde med gitaren å gjøre. Han skrudde og stilte, og byttet stort sett gitar etter hver sang!
Bassisten var forøvrig også helt vill der har hoppet rundt på scenen som en duracell-kanin!
Jeg hadde jo et lite håp om at Dave Grohl skulle dukke opp på noen sanger; “Avon” for eksempel, men det ble det visst ikke til allikevel 
Begge konsertene var jo fantastiske, men det hadde jo vært en ENDA større bonus!
Egentlig rart at det var så få QOTSA-fans på konserten. De er jo minst like store som Foo Fighters! Litt irriterende at ‘alle’ trodde at de bare var et oppvarmingsband - det er jo helt FEIL! De spilte jo et fullt sett, ikke et halvtimes oppvarmingssett! And they kicked ASS!
Etter at mannemannen - med band, gikk av scenen, var det enda mer venting! Jeg var selvsagt ganske sliten allerede etter første konserten, og det tok hardt på i ryggen å måtte stå så lenge oppreist i all trengselen…
Tre kvarter gikk det, og plutselig skjedde det! Publikum gav fra seg et høylytt brøl, og foran meg sto han! Dave Grohl i egen (høye?) person! Endelig har publikum våknet, og ut fra høytalerne kommer introen på “The Pretender”, publikum blir enda villere! Dette er en av sangene de virkelig kan og har gledet seg til! Og Foo skuffer ikke! Det er intenst, energisk og Dave har en publikumskontroll av de sjeldne! Fyren var faktisk vannvittig morsom! Alle faktene, de snodige ansiktsuttrykkene, og stand-up-wannabe’en i ham gjorde hele konserten enda bedre! Det var magisk!
Ut fra det jeg har sett av opptak tidligere, blir det ofte litt falskt når Dave synger, og heeelt knirkefritt gikk det jo ikke, men denne konserten var kanskje det beste jeg noensinne har sett ham gjøre - 100 ganger mer energisk enn hva jeg har sett før, var han også! Hvis Michael Shuman i QOTSA var en duracel-kanin, var Dave Grohl en [noe som er 1000 ganger verre... PÅ SPEED!]!
Etterhvert som Foo bevegde seg inn på litt eldre sanger, falt fjortisene litt av, og det var først DA man kunne se hvem som var EKTE Foo Fighters-fans! “This is a Call” er jo en klassiker! For å ikke nevne “Breakout” og “Stacked Actors” - HYSTERISK!
Etter omtrent 10 sanger, gikk de over til akustiske instrumenter. Fjortisene ble sure. La de være sure, for selv om det ble spilt på akustiske instrumenter, mangler det ikke på energi! Og i denne delen, kom virkelig stemmen til Dave Grohl til sin rett! Den akustiske biten ble avsluttet med nydelige “Everlong”, som gradvis også ble “elektrisk”. Og det var stemningen også! Til slutt avsluttet bandet med tre hysterisk energiske sanger; “Monkey Wrench” - fjortisene var forvirret igjen, før de våknet på ny - “All My Life”! Kanskje kveldens energiske høydepunkt! Bandet truet med å gå av scenen, men publikum nektet dem og remjet “Best of You” til bandet, nøye planlagt selvsagt, gikk bandet tilbake og avsluttet med dette mesterverket av en sang!
I ettertid har jeg sett at avisene har klaget over dårlig lyd på grunn av vinden. Dette merket ikke jeg noenting til, da jeg var helt fremst. Selv syns jeg at Queens of the Stone Age gjorde en bedre konsert enn Foo Fighters, men så var det nå slik at publikum ikke var der for QOTSA, og de klarte derfor heller ikke å fenge publikum i like stor grad som FF. FF fikk også et mye mer spektakulært preg da de gikk på, ettersom lyden var stilt litt høyere på dem enn på QOTSA. Jeg, som i størst grad er Queens-fan, blir kanskje litt vel subjektiv, men jeg har inntrykk av at de fleste andre er subjektive andre veien, så ja… En strålende aften var det iallefall, og begge band hadde FANTASTISKE konserter som jeg aldri kommer til å glemme!
Queens of the Stone Ages setliste (jeg husker ikke rekkefølgen i det hele tatt - hjelp til hvis du gjør!):
Foo Fighters’ setliste:
) )Jeg vil helst samle mer eller mindre alt jeg finner fra denne konserten, her er det jeg har funnet så langt - bidrag mottas med takk - man trenger mimrestoff etter en så stor konsert!
Her er noen youtube-videoer fra konserten:
Eller… først noe på nrk, men virker ikke hos meg, så jeg ser ikke hva det er *curses!*
My Hero 2
Og artikler o.l.:
BA anmelder QOTSA (skamme seg!)
BA lesernes anmeldelser av begge konserter
Blogger:
***edit***
Jannekake har fått fatt i setlista som Foo Fighters brukte (så heldig!!). De spilte visst ikke helt etter den, men den var som følger:
The Pretender
Times Like These
No Way Back
Cheer Up Boys
Learn To Fly
This Is A Call
Long Road To Ruin
Breakout
Stacked Actors
Skin + Bones
Marigold
My Hero
Cold Day
But Honestly
Everlong
Monkey Wrench
All My Life
———–
Big Me
DOA
Generator
Best Of You
Skulle ønske de hadde spilt “Generator”!
Jeg er nå helt utkjørt etter å ha tilbrakt ganske mange timer helt fremst i “pit’en”, så jeg orker ikke skrive mer enn at begge konsertene var FANTASTISKE!
… og legge ut de crappy bildene jeg fikk tatt med kompaktkameraet! Nesten umulig å få tatt noen skikkelige bilder, men det er ikke egentlig poenget med disse - poenget er å bevise for meg selv (for dette virker nesten som en drøm) at jeg var der, og at jeg faktisk var så langt fremme. Jeg har faktisk SETT dem på nært hold!
Kommentarer skal jeg heller se på i morgen, jeg er helt tom for energi nå (du får være tålmodig Nuz ).
Foo Fighters:
Dette minner så alt for mye om den gang Marilyn Manson fikk skylden for Columbine-massakren, eller den gangen Mötley Crüe og Twisted Sister (m.fl.) fikk samme påstander mot seg, eller den gangen Black Sabbath fikk akkurat den samme beskyldningen. Lærer ikke folk snart av andres idioti?! Og ikke minst mediene! De burde skamme seg!
Jeg kunne ha skrevet mye om dette, men jeg ser ikke poenget. De samme tingene har blitt diskutert før, og det har aldri hendt at musikerne faktisk fikk skylden (og det er jo egentlig bare rett og rimelig). Det forundrer meg at mediene fortsatt vil lage en stor sak ut av noe slikt, enda det har endt i katastrofe for dem så mange ganger tidligere. Pussig er det også at Dagbladet, som egentlig er en ganske liberal avis, ønsker å ta denne ballen videre. Musikerne har IKKE skylden, dette har vi fått bevist før, så hva er egentlig da poenget? Greit, Emo er en ny ting, men vi har da vitterlig hatt verre ting før og vi fikk da bevist (i retten) at det ikke er artistenes feil.
Det er rart egentlig at de går så langt som å kalle “emo” for en kultus. Er vi med (sort) hettegenser og dongeri også en kult? Det er sikkert mange i dongeri og hettegenser som tar selvmord. Burde vi også forfølges i avisene? Det er jo nesten helt sikkert at grunnen til alle dongeri-/hettegenser-selvmordene kommer av klesvalget, og da må det jo være klesprodusentenes feil! NED med klesprodusentene!! (nå skrev jeg visst litt mer enn jeg hadde tenkt )
Kan ikke bare alle huske at klesvalg og musikkpreferanser IKKE har noenting med psykisk helse å gjøre?
Hvis du havnet hit via google e.l. har du havnet feil, gå HIT og se nesten nederst!
Jeg ser mange havner inn på bloggen her i håp om å finne spillelisten til den kommende Foo Fighters konserten neste uke. Nå sitter jeg selvsagt ikke på fasiten, men etter å ha undersøkt litt, fant jeg ut at den siste tiden har den samme listen blitt brukt på flere konserter. Den første delen av konserten foregår på vanlig vis, men midt i, blir det et brudd der de går over til akustiske instrumenter, for så etter noen sanger, å gå over igjen “vanlige” instrumenter. De fleste sangene er naturlige at de spiller, så selv om det ikke blir akkurat denne listen, vil en ganske stor andel av dem bli spilt uansett. Ettersom de i Bergen [Koengen] kommer til å ha Queens of the Stone Age som gjesteartister, er det nok ikke usannsynlig at de på et eller annet tidspunkt kommer til å spille sammen. Om dette blir under Foo Fighters sin konsert eller QOTSA sin, er umulig å vite, men ettersom Dave Grohl (vokalist i Foo Fighters) har spilt trommer med QOTSA tidligere, gjetter jeg at det blir under deres konsert - eller kanskje begge
Listen er som følger:
Nå er det ganske lenge siden sist jeg skrev på denne føljetongen. Grunnen har vært en blanding av latskap og skolearbeid, men egentlig er det bare rett og rimelig at det gikk en stund før denne delen, som skal handle stort sett om The Fragile-eraen, kommer litt sent. Det gikk nemlig hele fem år fra The Downward Spiral til neste gang Trent Reznor gav ut et nytt album, så egentlig burde jeg latt det gå fem måneder før neste del kom - så det så! Men nok om det…
Grunnen til at det tok så lang til som det gjorde før The Fragile endelig ble gitt ut, var, for å si det rett ut, at Trent var på kjøret. Tungt narkotika- og alkoholmisbruk, i tillegg til bestemorens død, førte til skrivesperre og selv om han til slutt klarte å komme over det, hendte ikke det før i 2001, altså etter utgivelsen av The Fragile.
Men helt inaktiv var ikke Reznor. I 1996 laget han lydeffektene og musikken til det nå ganske berømte spillet Quake, som var banebrytende i sin tid innen 3D-grafikk og multiplayer-modus. Soundtracket utgjør elleve sanger, alle uten navn. En liten referanse til Reznor finner man også i spillet - ammunisjonsboksen til spikerpistolen (nailgun) har Nine Inch Nails logoen på seg. (Jeg har ikke så alt for stor kjennskap til dette spillet, så hvis noen sveiver innom med mer kunnskaper enn meg, er kommentarfeltet selvsagt åpent! ).
Året etter ble også ganske produktivt. Iallefall med tanke på at det ikke ble gitt ut noen album. Trent laget en remix av sangen “I’m Afraid of Americans” av David Bowie [fra Earthling] (som han tidligere hadde vært på turné med). Sangen hadde opprinnelig vært på soundtracket til filmen Showgirls (som forøvrig er søppel - ikke verdt å kaste bort tiden på) året før, men gjorde ingen større suksess. Det var først etter at Trent la sin hånd på verket at sangen slo an og video ble laget. Videoen kan virke som om er til dels inspirert av Taxi Driver (”you talkin’ to me?!), som, i motsetning til Showgirls, absolutt er verdt å få med seg. Videoen viser David Bowie som går gjennom gatene i New York mens han blir forfulgt av Trent Reznor. Sangen har et ganske tydelig Nine Inch Nails-preg, og jeg forstår godt at denne versjonen ble bedre mottatt enn orginalen - døm selv:
Samme året produserte Reznor enda et soundtrack. Dette var soundtracket til filmen Lost Highway, regissert av David Lynch. Ettersom dette er en David Lynch film, er det egentlig komplett umulig å forklare plotet, så jeg lar likegodt være. Filmen er ikke like god som Mulholland Drive av samme regissør, men absolutt verdt å få med seg. Trent har selv med tre sanger på soundtracket, henholdsvis “The Perfect Drug” “Videodrones; Questions” og “Driver Down”. Førstnevnte er kreditert til Nine Inch Nails, mens “Videodrones; Questions” og “Driver Down” står kreditert til Trent Reznor selv. Hans daværende protesjé Marylin Manson har også to sanger på soundtracket, i tillegg til en bitteliten rolle i selve filmen.
“The Perfect Drug” ble gitt ut som singel (Halo 11), og det ble også laget en video til den, som var regissert av samme som regissør som regisserte “Closer”, Mark Romanek. Videoen har ingen klipp fra filmen ettersom David Lynch ikke liker den formen for musikkvideoer, men viser Trent i et slags Edward Gorey inspirert univers, der han i et gotisk herskapshus sørger over tapet av en sønn, samtidig som han drukner seg selv i alle kunstneres favoritt-drikk - absint. Absint-temaet kommer spesielt frem omtrent midtveis i videoen der lyset skifter til blinkende grønt (absint er en grønn drikk med 45%-90% alkohol, for de som ikke vet det ).
Reznor har i senere tid uttrykt at han ikke er særlig begeistret for “The Perfect Drug”. Han oppfatter det selv som noe han “smørte sammen” på alt for kort tid. I tillegg er han veldig lite begeistret for videoen, som viser noe helt annet enn ham selv - det er ikke hans stil. “The Perfect Drug” er også en av de få sangene som aldri har blitt spilt live av NiИ, sannsynligvis av samme grunner. Det blir også spekulert i om grunnen til dette kan være at trommesoloen i sangen er alt for krevende i en live-sammenheng, men dette er da, som nevnt, bare spekulasjoner.
Selv liker jeg sangen veldig godt, om endog ikke videoen. Du kan finne en versjon av videoen med kommentarer av Trent Reznor her, men jeg kjører på med orginalvideoen!
Komplett trackliste til Lost Highway O.S.T. finner du her.
Et annet soundtrack som Trent Reznor har produsert (som jeg glemte i forrige post), er soundtracket til Natural Born Killers fra 1994 (regissert av Oliver Stone og [historien] skrevet av Quentin Tarantino). I stedet for bare å samle sammen en haug med sanger til cd-utgivelsen, valgte Reznor å produsere alle sangene på nytt, og samtidig klippe inn deler av dialogen fra filmen i sangene. Nine Inch Nails har tre sanger med på soundtracket, alle i nye versjoner spilt inn spesielt for filmen, og sangen “Burn” ble skrevet spesielt for filmen. “I suggested to Oliver [Stone] to try to turn the soundtrack into a collage-of-sound, kind of the way the movie used music: make edits, add dialog, and make it something interesting, rather than a bunch of previously released music” - Trent Reznor
Forøvrig en strålende film!
Samme året spilte Trent inn enda en sang til en strålende film; The Crow. Sangen var en cover av Joy Divisions “Dead Souls”. I tillegg til å være på soundtracket til The Crow, finner man også “Dead Souls” på den japanske utgaven av The Downward Spiral (spor 10) og deluxe-utgaven (spor 5 - disk 2).
Dead Souls med “fanmade” video:
1997 var som nevnt et produktivt år, og samme året ble live-VHS’en Closure (Halo 12) gitt ut. Dette var en dobbel-VHS, der den ene kassetten inneholder live-opptak og “behind-the-scenes” fra “Self Destruct”-turneen (etter The Downward Spiral), og den andre inneholdt alle NiИ-musikkvideoer frem til da. I 2004 annonserte Reznor at det ville bli gitt ut en DVD-versjon av Closure som skulle ha 90 minutter ekstra materiale. Av en eller annen grunn utsatte plateselskapet hans, Interscope Records, DVD’en til ubestemt tid, selv om den var ferdiglaget. Dette var en periode Trent kranglet mye med plateselskapet og det var nok avgjørende, men det kommer jeg tilbake til i del 5. To år senere Closure allikevel opp - av alle steder på The Pirate Bay. En bruker ved navn Seed0, la ut begge Closure diskene, og i tillegg la vedkommende ut The Broken Movie i DVD-utgave (The Broken Movie nevner jeg så vidt i del 2 i avsnittet før den nederste videoen. Det er en ganske utbredt mening at brukeren Seed0 er Trent Reznor selv. Da nevnte DVD’er ble lekket av Seed0, la Trent selv ut på nin-thespiral.com (NiИ’s offisielle fanklubb) denne meldingen kryptiske meldingen: “12/21/06 : Happy Holidays! This one is a guilt-free download. (shhhh - I didn’t say that out loud). If you know what I’m talking about cool.” Den samme piratebay-brukeren hadde tidligere lagt ut tre “best of” samlinger kalt Definitive NIN - The Singles (Seed 2), Definitive NIN - Deep Cuts (Seed 3) og Definitive NIN - Quiet Tracks (Seed 4). Disse har sammen med DVD’en Collected (Seed 1) fått “Seed”-nummer, j.f. “Halo”-nummerene som resten at NiИs offisielle utgivelser har fått. Seed 2 og Seed 3 er nå borte fra piratebay, men brukeren finnes fortsatt her.
Nå bryter jeg kronologien litt, men jeg vil helst avslutte med selve albumet.
I 1999 (litt etter utgivelsen av The Fragile)hadde Trent Reznor en liten feide med frontmannen i Limp Bizkit, Fred Durst. Reznor uttalte flere ganger hvor sterkt han mislikte Fred Durst og Limp Bizkit, og han sa bl.a. i et intervju; “[Limp Bizkit is] music for illiterate apes” og “Fred Durst can surf a piece of plywood up my ass“.
Dette resulterte i sangen “Hot Dog“ (fra Chocolate Starfish and the Hotdog Flavored Water) der Fred prøver å ta igjen, men mer eller mindre setter den siste spikeren i kisten sin i stedet. Teksten er en slags parodi på Closer, og her er et utdrag:
“Ain’t it a shame that you can’t say fuck,
Fucks just a word and it’s all fucked up,
Like a fucked up punk, with a fucked up mouth,
Nine inch nails’ll get knock the fuck out…”
“…You wanna fuck me like an animal,
You like to burn me on the inside,
You like to think that I’m a perfect drug,
Just know that nothin you do, will bring you closer to me…”
Du kan du høre “Hot Dog” her.
I 2001 ble filmen Lara Croft: Tomb Raider (burde vel være kjent for de fleste) gitt ut, der har jammen meg sangen “Deep” sneket seg inn! Skrevet spesielt for filmen, og med video. Selv om den er gitt ut to år etter The Fragile, syns jeg den allikevel passer inn i den samme perioden, og derfor bør være med i del fire. Det er min egen subjektive mening ut fra “sounden” på sangen, og ikke nødvendigvis et fasit-svar.
På youtube var jeg så heldig å finne en “making-of” av “Deep” som avsluttes med den offisielle videoen, så da passer det godt med enda en video!
Jeg ombestemmer meg ganske ofte, men jeg tror at The Fragile (Halo 14) er favorittalbumet mitt av Nine Inch Nails - helt sånn egentlig. Vi er nå helt inne i det jeg vil kalle den “digitale” perioden til Nine Inch Nails (som vi fortsatt er i nå). The Fragile er et mesterverk, det er det ingen tvil om. Albumet fikk stort sett flotte kritikker da det kom, og jeg forstår ikke at det ikke fikk noen særlig kommersiell suksess. Greit nok, det ligner ikke på The Downward Spiral, men det betyr jo ikke at det er dårlig - snarere tvert i mot!
I motsetning til tidligere utgivelser, vil jeg påstå at The Fragile er mye mer tilgjengelig for den gjengse lytter. De færreste vil kunne kalle The Fragile for “bare støy”, mens det nok er tilfellet for det meste som kom før (dette gjelder da altså folk som kan finne på å kalle noe for “bare støy”).
The Fragile er fordelt ut over to CD’er - “left” og “right”. Albumet er også utgitt på Vinyl og kassett (*shrugs*). Albumet baserer seg i stort grad på det som kalles “soundscapes”, altså - sangene føles som store landskap, både på måten de spilles på, og alle de forskjellige lagene (for de er det mange av!) som sangene er består av - noe Trent senere tok helt ut i Ghosts I-IV.
Tekstene på The Fragile er en fortsettelse av tekstene på The Downward Spiral, og omhandler “things falling apart” - og hvorfor ikke bruke Trents egne ord egentlig?;
“I wanted this album to sound like there was something inherently flawed in the situation, like someone struggling to put the pieces together. Downward Spiral was about peeling off layers and arriving at a naked, ugly end. This album starts at the end, then attempts to create order from chaos, but never reaches the goal. It’s probably a bleaker album because it arrives back where it starts—[with] the same emotion.” The album begins “Somewhat Damaged” and ends “Ripe [With Decay]” - TR
“There’s a general theme to the album of systems failing and things sort of falling apart. In keeping with the idea of making everything sound a little broken, I chose stringed instruments because they’re imperfect by nature” - TR
Det jeg kanskje liker best ved The Fragile, er hvor fantastisk kompliserte og komplekse alle sangene er, samtidig som de egentlig har en ganske enkel og elementær oppbygging. På akkurat det punktet har jeg enda ikke hørt noenting som er i nærheten av The Fragile - ikke en gang fra Trent Reznor selv. Hver eneste lille lyd, nærmest ubetydelig i seg selv, virker så godt bearbeidet og gjennomtenkt at det rett og slett er ren nytelse å høre på. Selv de jeg kjenner som ikke kan fordra sjangeren, ser seg nødt å være enige i at dette er et utrolig godt gjennomført arbeide, og kanskje her bedre enn alle andre album, viser Trent Reznor frem sin musikalske genialitet!
Før albumet kom, ble “The Day the World Went Away” (Halo 13)gitt ut som singel. Andre singler fra albumet var; “We’re in This Together” (Halo 15), “Starfuckers, Inc.” og “Into The Void”. Sistnevnte var også på soundtracket til horror-filmen Final Destination og teksten i sangen går bl.a. “…pictures in my head of the final destination“.
Når jeg forsøker å sette ord på hva jeg syns om sangene på dette albumet, kommer jeg alltid til kort. Det blir helst korte ufullstendige setninger som; “åh! Hør på det der da!”, “og så bare mmm liksom”, “og så pianoet”, “og så bare…” og ,”og den derre lyden *peker* - oh!” (armbevegelser blir også brukt hyppig).
Men, nå skal jeg gjøre et forsøk, men det blir selvsagt meget meget subjektivt (what else?)
Videoen mangler omtrent ett minutt, og det er egentlig ganske synd, så her finner du hele sangen i en “fanmade” video (med spoilers fra filmen Silent Hill)
Mens jeg lette etter den forrige videoen, fant jeg en annen som viser Trent og gjengen mens de øver inn denne sangen, så da syns jeg den også burde få være med
(nei, jeg klarte ikke å finne stripen…)
Her er en liten kommentar Trent hadde i denne sammenhengen
The Fragile ble etterfulgt av turneen the Fragility Tour, og når den var over gav NiИ ut et remiks-album kalt Things Falling Apart (Halo 16), som inneholder remikser og “outtakes” fra The Fragile. Dette var i 2000. I tillegg er det en cover av Gary Numans “Metal” inkludert på CD’en.
I 2002 ble The Fragile-eraen avsluttet med utgivelsen av And All That Could Have Been, som er en live-CD og en (dobbel) live-DVD (som ble solgt separat). AATCHB viser opptredener og “behind-the-scenes” fra the Fragility turneen. Det ble også utgitt en “limited edition” med CD-en Still, som er flere av NiИs sanger i nedstrippede rolige versjoner. OG jeg avslutter likesågodt denne perioden med en av de sangene. Nydelige “And All That Could Have Been”, som var ny for dette albumet.
Ingen kan vel påstå at dette ikke er meget meget bra?!
… og parodien!
Det var ikke helt uventet, men i dag (eller… nå blir det vel i går…) slapp Nine Inch Nails nytt album. Helt gratis er det til og med! Den siste tiden har det dukket opp sanger fra albumet, samtidig har datoen 5. mai dukket opp rundt omkring, så det var ikke noen stor overraskelse. Ikke for fansen iallefall
Sangene som dukket opp har jeg allerede skrevet om her og her.
Vi trenger ikke gå lenger tilbake i tid enn til mars for å finne den forrige utgivelsen til til NiИ. Da ble albumet Ghosts gitt ut, som hadde hele fire CD’er! Ghosts har jeg også skrevet om tidligere - her. Trent har tydeligvis gått inn i en ekstremt aktiv periode etter at han klippet alle bånd med plateselskapet rett før jul.
Bruddet med plateselskapet har medført at Trent kan lage mer eksperimentell musikk. Musikk som ikke nødvendigvis selger så godt, men for den rette lytter er det himmelsk (ok - min subjektive mening)! Ghosts, som var en ren instrumental utgivelse er et godt eksempel på dette. Nydelig musikk for den rette lytter, men ingen lukrativ forretning for et plateselskap.
Dette nye albumet, som går under navnet The Slip, er også et ganske godt eksempel på akkurat dette. Det er mye eksperimentell musikk ute og går, lite er spesielt radiovennlig. Jeg vil driste meg til å si at Discipline er den eneste sangen med radiopotensiale, men i likhet med Ghosts, er dette albumet mer å anse som én sammensveiset enhet fremfor flere individuelle sanger.
Man kan vel si at dette hovedsaklig er et album for fansen. Mange sanger frir til de mange forskjellig periodene i Nine Inch Nails’ karriere som fansen vil gjenkjenne og sette pris på, men en utenforstående lytter vil ikke få samme assosiasjoner og kanskje ikke sette pris på musikken i samme grad.
What the hell… jeg har god tid - jeg går igjennom sangene!
Denne er litt mer catchy (eller hvordan jeg skal beskrive det…) enn hva som vanligvis kommer fra denne kanten. Jeg tror det har noe med gitarriffet å gjøre. Egentlig høres sangen litt ut som om den kunne kommet fra With Teeth. Veldig fengende var den iallefall, så introduksjonen skuffer ikke!Og siste setning kan jeg likesågodt omslutte hele albumet! Trent har virkelig vokst som artist. Han viste deg med Ghosts, og bekrefter det nå med The Slip. Det blir spennende å se hva han kommer med neste gang!
*Obskur er fornøyd!*
Sånn avslutningsvis her er Discipline:
Siste kommentarer