Return of the obscure

Denne helgen uten pc tror jeg har gjort meg litt godt. Det stormer fortsatt i bloggpolis, men jeg merker på meg at jeg nå er lei av alt tullet (for det er egentlig bare tull og idioti alt sammen!), og trekker meg ut og setter meg godt til rette i hjørnet mitt med fiskeblogging og diverse annet svada (noe sier meg at dette ikke er permanent - tiden får vise). Det at jeg har matet troll irriterer meg også litt…

Én ting jeg har merket meg er at hvis jeg ikke har med meg dataen, er jeg ikke oppdatert på hva som skjer i verden i det hele tatt. Papiraviser leser jeg stort sett bare tegneseriene i ettersom jeg “kan jo lese alt det andre på nettet” og tv ser jeg stort sett ikke på, så der får jeg heller ikke nyheter fra, men etter å ha gått gjennom hele feeden min fra helgen ser det ikke egentlig ut til at jeg har gått glipp av noe spesielt.

Nettet fungerte selvsagt ikke skikkelig da jeg kom hjem. Først måtte routeren godsnakkes til, og etter at den syns at det var på tide å sende litt signaler igjen protesterte min kjære Acer på underbruk og ville ikke koble seg til før det hadde gått en time. På gulvet med ledning var uaktuelt, så da fikk det heller vente, tenkte Obskur.

Ventetiden ble brukt på å sette istand kommoden “Kullen” fra Ikea som skal få æren av å bære det kommende paludariumet mitt. Et paludarium er en blanding av et terrarium og et akvarium. Eller et akvarium med landdel om du vil. Det ser iallefall ganske flott ut når det er gjort skikkelig. Mitt skal bare bli på stakkarslige 80 liter (eller, jeg bruker et akvarium på 80 liter, det blir nok betraktelig mindre vann i det), men du finner noen flotte bilder av storversjonen her. Jeg håper at jeg via dette test-prosjektet lærer litt slik at jeg kan lage et stort et som er like flott som på bildene. Når jeg blir “voksen” vel å merke. Bilder fra “byggingen” kommer sikkert etterhvert…

Helgen har stort sett gått med til sørgelige ting. På fredag var det begravelse. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det en fin begravelse. Jeg syns ikke begravelser er det, men det var en fin begravelse. Jeg syns forferdelig synd på mannen til hun som var død. Flere ganger under og etter begravelsen begynte han å gråte. Og det er jo ikke så rart heller. De hadde vært sammen siden hun var 18 år - hun døde i en alder av 85. Gift siden 1946 hadde de også vært. Jeg er ubrukelig i matte så jeg orker ikke rekne det ut, men det er virkelig lenge! Noe sier meg at han ikke lever lenge uten henne…

Den resterende delen av helgen har gått med til å besøke famoren min. Hun var blitt mye verre enn sist jeg så henne. Sist gang var hun tynn. Veldig tynn. Denne gangen kunne man på en måte “se” hodeskallen hennes. Vanligvis ser man jo ikke det som er “under huden” på folk, men nå gikk det så tydelig an å se skallen på henne. Det var fryktelig.

Da eg møtte henne var det ikke farmoren min lenger. Hun var begynt å rote litt allerede sist gang jeg så henne, men nå var det ikke henne lenger. Jeg var ikke i stand til å finne noen rest av det mennesket jeg var er så glad i. Den jeg møtte var et sint og trassig vesen. Tiden jeg var hos henne gikk stort sett med til at hun skjelte meg ut fordi jeg ikke ville kjøre henne hjem. Jeg vil ikke utdype det noe mer, men det gikk i sterke ord, for å si det slik… Og dette var en gang en dame som aldri hevet røsten…

I tillegg til alt det andre, var hun blitt preget av en sterk angst. Hun så ting som krøp på veggene som skremte vettet av henne. Hun mente at det var folk som sto og kastet stein på henne om natten og hun snakket flere ganger om noen store bomber og flammer rett utenfor vinduet.

Det var også en del “ubestemmelig” angst. Jeg tror kanskje at denne har sitt utløp fra en liten del av henne som fortsatt er igjen, som forstår hvor hun er og at hun snart kommer til å dø. Dødsangst rett og slett. Det er kanskje også det som er grunnen til at hun så desperat har lyst til å reise derfra. At hun forstår at dette er et sted hvor man dør, og hvis hun ikke kommer seg derfra, er det akkurat det hun kommer til å gjøre.

Hun er nå nådd det punktet der hun er fastlåst enten i sengen eller i rullestolen og begge steder sover hun stort sett. Jeg vet ikke sikkert, men jeg tror ikke at hun spiser lenger, så det er ikke lenge til hun slipper all denne angsten…

Ellers har jeg brukt de ledige stundene denne helgen til å lese denne. Jeg skal (dessverre?) ha en fremføring om den på kollokvien ganske snart. Og jeg er ikke en gang halvveis. Men så langt er det en meget god bok som jeg syns alle burde lese!

Sånn helt på tampen - jeg ser at Sonitus har nok en gang sett meg verdig til å komme på listen/siden[/hva-de-nå-kaller-det] sin med denne posten. Det er i det minste mer logisk enn den forrige rote-vase-posten som jeg ikke forstår i det hele tatt at kom med der… men dem om det.

Nå skal jeg gå igang med nye episoder av Dr. Who og Battlestar Galactica (Og i morgen er det TBBT!)