Post som skulle vært om stress, men endte opp om kreft

Analyser Joseph Conrads Heart of Darkness med hovedvekt på rammefortellingens strukturelle og tematiske funksjon

Dette er oppgaven som jeg skal ta tak i (og skrive ferdig) i morgen… Skal innrømme at jeg absolutt ikke ser frem til det. Jeg har stort sett så alt for få meninger om slike ting, og da er det ikke så lett å lire av seg en masse glupe og meningsfylte setninger om temaet. Og ikke nok med at jeg må skrive en hel del om det, struktur må det også ha! Vanligvis når jeg skriver noe, så blir det mye stykkevis og delt, uten nødvendigvis noen spesiell sammenheng.
I dette faget (ALLV101) er det slik at vi skal levere inn to oppgaver i løpet av semesteret. Eller… to utkast til oppgaver som begge må bli godkjent. Da kan du få levere inn en enda lenger versjon av en av oppgavene, som du til slutt får karakter på. Heart of Darkness oppgaven kommer sikkert til å bli min hovedoppgave. Jeg har ikke enda valgt den andre, men de to valgmulighetene som gjenstår er ganske to sure oppgaver…

Analyser Michel de Montaignes “Om Bøker” med vekt på grunntrekkene ved essayet som sjanger slik det blir framstilt av teoretikerne på ditt pensum

eller

Gi en analyse av Arne Garborgs “Hanna Winsnes’ kogebok” i sammenlikning med Virginia Woolfs “Professions for Women”. og diskuter med vekt på likheter og ulikheter de essayistiske trekkene du finner i tekstene

Hvis du har noe glupt å si om en av disse, kommentér gjerne, for jeg aner virkelig ikke hvilken av dem jeg skal velge!
Innleveringsfristen på Heart of Darkness-oppgaven er først på fredag, men da skal jeg reise hjem, så jeg må ha oppgaven ferdig til da… *sukk*

Grunnen til at jeg skal hjem er i og for seg også ganske kjip. På lørdag har lillebroren min bursdag (hvilket minner meg på at jeg har glemt å kjøpe gave! Arh!), gutten fyller nå 12! Og på søndag fyller farmoren min 75 (det var de gavegreiene da…..).
Hvis ting hadde vært ved det vanlige, så ville jeg nok hverken tatt meg tid eller råd til å reise hjem akkurat nå, bursdager eller ei, men farmoren min er svært syk. For å si det på den måten, jeg håper hun overlever til jeg kommer hjem. Allerede for ganske nøyaktig ett år siden holdt hun på å dø. Dette var i vinterferien. Jeg og resten av familien ble hastet ned til sykehuset - hun var svært svak, og legene trodde ikke at hun hadde lenge igjen. Men… hun klarte seg, og det viste seg at grunnen til at hun hadde vært så syk, var at en turnus (turnisse?) hadde prestert å blande medisinene hennes feil, med det resultat at blandingen ble svært giftig, og det var bare på hengende håret at de klarte å redde henne.
Det var etter denne episoden legene tok en hel masse prøver av henne (kanskje hadde en mistanke, ettersom hun allerede har hatt kreft to ganger før - brystkreft og tykktarmskreft). Det ble mye om og men, og legene fant ikke egentlig ut av noe, men etter en lang stund fikk jeg en telefon fra henne. Hun var nok en gang innlagt på sykehuset for å ta prøver, som hadde blitt ganske vanlig den perioden, så ingen tok egentlig noen notis av det. Resten av familien hadde reist på hytta, og jeg var alene hjemme. Jeg fikk altså denne telefonen, hun sa at hun ikke hadde fått tak i noen andre i familien, og til slutt hadde hun ringt meg. Jeg tror at hun egentlig ikke hadde lyst å fortelle meg det først, men den dagen hadde hun fått en trist beskjed.
Hun hadde fått spredning (vi trodde at all kreften var borte etter de forrige gangene), selv nå i ettertid, nå som det har blitt tatt enda flere prøver, har jeg enda ikke helt klart for meg hvor hun faktisk har kreft. Omtrent over alt kan det virke som; magen, beina, lymfen, mer i brystet, lungene, hjertet er involvert, blodet… og det er bare de stedene jeg kommer på i skrivende stund.
Allerede da hun ringte var det ganske klart (mener å huske at de da bare hadde funnet i lymfen) at denne gangen var det uhelbredelig, og hun kom til å dø, og det ville ikke være lenge til.
Snakk om slag i trynet! Jeg var lamslått! Og kanskje det aller verste var at det nå var jeg som hadde oppgaven å informere resten av familien.
Kanskje det jeg syns er aller mest sørgelig med det hele, er hvordan jeg selv har reagert på det hele. Mens resten av de i familien gråter å bærer seg, er jeg helt kald. Som den eneste i familien, har jeg ikke felt en eneste tåre, og når jeg snakker med henne (og for så vidt med andre) er jeg tilsynelatende uberørt som om det var hvilket som helst tema, ikke en eneste følelse kan sees utad (jeg har fått dette kommentert, så det er ikke bare min egen oppfatning - festlig…). Det er ikke det at jeg ikke bryr meg, langt der i fra, men jeg reagerer på en radikalt forskjellig måte enn alle andre. I følge de andre, er jeg både kynisk og kalkulerende - helt uberørt, til og med nå, når hun snart skal dø. Psykopatiske/sosiopatiske trekk har også blitt nevnt… Min ytre reaksjon er selvsagt fortsatt et steinansikt, og jeg legger ganske enkelt bare alle fakta frem, og ikke noe mer enn det.
Etter den første telefonen har det blitt til at hver gang hun har fått en ny nyhet av det slaget, så har hun ringt til meg først, og vi har pratet rolig om fakta, ingen følelser involvert i det hele tatt. Jeg forestiller meg at hun foretrekker å snakke med meg framfor alle de andre, ettersom jeg sannsynligvis er den eneste som ikke braser i gråt når de harde fakta blir servert. Man kan vel nesten si at jeg er like “matter-of-fact” som en lege kanskje er. Kanskje det er lettere å snakke med en slik person når man er syk, ikke vet jeg. En ting jeg vet helt sikkert, jeg liker ikke den rollen jeg har, for jeg er forferdelig glad i henne! Jeg tenker for tiden ikke på stort annet, men du ville aldri kunne se det på meg.
Nå den siste uken har hun brått blitt værre. Ettersom de ikke har kunnet gjøre noe for henne, har hun kun gått på hormonbehandling for å få utviklingen av kreften til å gå saktere, men nå ser det ut til at hormonene har mistet effekten. Det har vært snakk om at hun skal begynne på cellegift i stedet, som egentlig er litt rart, ettersom legene sa i høst at hun ikke kunne gå på cellegift, siden hun var for svak, og på den tiden (i motsetning til nå) var hun ganske så oppegående. Jeg håper ikke at de tar fra oss masse tid på grunn av enda en feilbehandling…
Det har seg nå slik at sirkulasjonssystemet hennes har begynt å svikte (det har blitt hintet om hjertet). Bena hennes blir fylt opp med væske (lymfevæske etter det jeg har forstått), og de tapper henne relativt ofte for denne (9 liter sist gang, fra magen vil jeg anta). Denne tappingen gjør igjen at hun blir dehydrert, og selv om hun får intravenøst, så går dette nå bare en vei…
Og her sitter jeg i Bergen, mange mil unna. Nå som hun er for syk til å ringe, er det ingen andre som gjør det, og jeg blir etterlatt i mørket. For alt jeg vet, kan hun allerede være død når jeg skriver denne posten, men jeg håper så inderlig at hun klarer seg til jeg kommer nå til helgen.

Og her skal jeg liksom skrive oppgave…

***
Denne posten ble om noe helt annet enn jeg egentlig hadde tenkt, men når jeg først begynte å skrive, klarte jeg ikke å stoppe. Det er litt godt å få det ut på en måte…