Jeg er en ganske annen enn du tror

Vet ikke hvorfor jeg plutselig fikk det for meg, men jeg tar å slenger ut enda en novelle. Denne skrev jeg til eksamen, og den bærer sterkt preg av eksamenssyndromet som jeg har - hjernen blir plutselig tom, så jeg skriver om det siste jeg hørte på/gjorde/e.l. Hvis jeg ikke husker helt feil, var oppgaven at man skulle ha samme tittel som et dikt av Inger Hagerup, så jeg bestemte meg selvsagt for å få inn litt mer enn bare tittelen for kudos Denne novellen er altså basert på den siste sangen jeg hørte på iPoden før jeg gikk inn i klasserommet (gjett hvilken!) [Det er forresten 100 % bevisst at novellen er så sær som mulig ;P]. Etter at jeg var gått inn, satt jeg å tenkte - tomt… Og etter ca. 15 min gikk det opp for meg at jeg kunne omskrive sangen - som en siste utvei siden jeg ikke kom på noe bedre - en halvtime senere gikk jeg. Det var rett nok etter en større diskusjon med vaktene, som mente at 45 min ikke var lenge nok å skrive på til eksamen, og at hvis jeg gikk da, kom jeg nesten garantert til å stryke. Jeg sa meg enig, og gikk Senere på dagen ringte til og med klassestyreren/norsklæreren meg og sa at det var min egen feil, og hele den regla hvis jeg strøk - jeg sa meg enig og la på.

Det som er synd med hele den historien er at jeg aldri fikk gnidd det inn i lærere og vakter da dette var siste året på VGS (ifjor vår altså). Jeg var selvsikker nok på at det skulle gå bra, hvilket det også gjorde. stryk ble spådd, men på vitnemålet sto det 5

Og her kommer den, siden dette var sidemål er den på bokmål:

Jeg er en ganske annen enn du tror

“Hør ikke på meg. Alle mine ord

er farlige profeter, falske spor.

Jeg er en ganske annen enn du tror.”

- Inger Hagerup

Alt er utydelig, jeg kan ikke se klart lenger. Jeg kan ikke se hvor jeg er! Hvor er jeg, hvor er du? Kom nærmere, jeg vil se hvem jeg snakker med! Det var ikke min feil! Skal jeg fortelle hva som har hendt? OK, jeg skal fortelle alt sammen. Se for deg dette om du vil:
Jeg sitter utenfor Area 51 fra omtrent ti til to. Jeg har faktisk tatt en liten pause med en appelsin og brus, da hele himmelen åpner seg. Ned skjærer et fartøy, det ligner litt på en brungul og lilla avokado, med blinkende lys og det hele. Jeg roper høyt og tenker at jeg drømmer, jeg kjenner at jeg blir våt på buksene og brusen ligger tom på bakken.
Den bedervede avokadoen lander foran meg, og åpner sakte en liten luke på siden. Hjertet mitt slår fortere enn buekorpset i Bergen kan virvle, og noen har tømt ti bøtter vann over meg, for ut kommer en skapning! Fargen er som en litt råtten banan og tynne, lange spagettifingrer, flere enn den burde ha, strekker seg utover. Frisyren dens er et tydelig plagiat av Elvis, og den humper av gårde på klumpføtter som til og med ville fått Elefantmannen til å snu på hodet. Den kommer vaklende mot meg, og stopper foran meg. Dette skjer ikke meg!
Den stirrer mot mine insektøyner med Somniferums onde eikeøyner og fargene begynner å gli inn i hverandre. Verden ligner en suppe som jeg en gang ble servert på en kinaresturant, og mørket svøper sin kappe, som en altoppslukende dis, rundt meg.
Dette er så virkelig som om jeg våknet opp i Eventyrland, alt er litt skremmende. Jeg vil ikke være alene når jeg forteller denne historien. Mine egne minner og opplevelser skremmer meg, jeg vet ikke om jeg noensinne kan få fred fra dette. Og kan noen forklare meg hvorfor denne opplevelsen er repeterende? Jeg gjenopplever den hvert minutt – hvert sekund! Det er som om selve tiden har sagt stopp. Vil jeg noensinne komme ned fra dette?

Jeg kommer til igjen, etter litt risting i fosterstilling og noen appelsinbåter, og Elvis forteller meg hans eneste mål med denne reisen. Han sier at jeg er den utvalgte, den som skal levere videre beskjeden. En beskjed med håp for de som velger å høre den, og en advarsel til de som ignorerer den. De har valgt meg! Og jeg gikk ikke en gang ut fra videregående!
Du tror meg, gjør du ikke? Vær så snill å tro meg, du må ikke tro at jeg er gal. Du må tro det jeg sier til deg. Du må forstå at jeg forteller sannheten, dette er ikke bare i hodet mitt.

Elvis tar meg i hånden, inn på skipet, og viser meg… jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. Han forklarer meg hva jeg skal gjøre. Hva jeg skal gjøre for å redde verden. Hva jeg skal gjøre for å bli en helt. En helt for folket! Den som skal redde verden fra undergang! Elvis forklarer meg i detalj, han viser meg alt, alle detaljer. Jeg vet hvordan verden vil gå under, og jeg kan stoppe det! Jeg, og bare jeg, den utvalgte, kan stoppe det. Jeg må huske alle detaljene. Alt avhenger av meg. Jeg er født til å lære, født til å lede verden fra undergang, jeg må huske alt sammen, ellers vil det ende snart, men… jeg har glemt pennen min! Faen, jeg glemte pennen!

Du må tro meg, jeg lyver ikke, jeg vet hvordan det kommer til å ende! Jeg har sett det! Jeg er blitt vist hvor på stien vi går oss vill, hvor vi går på veien mot undergang! Hvor våre ledere begynner sakte men sikkert på veien som vil føre til slutten på oss, men det er ikke slik som du tror, det er noe annet, men… jeg kan ikke huske!

Overveldet som en ville være etter å ha havnet i en slik posisjon, slik en tung byrde å bære. Født til å bære og lese alle detaljene om slutten, slik at hele verden kan se, men jeg har glemte pennen min! Typisk! Jeg kan ikke huske hva han sa, jeg kan ikke huske hva jeg skulle gjøre, som ville gjøre en helt av meg. Jeg kan ikke huske!

Elvis slapp meg ut av fartøyet etter mine oppdagelser, han så rett igjennom meg, han visste det var for sent, de hadde valgt feil, og nå var alt tapt. Jeg håper han ikke så at makkeren hans, den som skulle redde verden, hadde pisset i buksene. Han åpnet munnen og sa abannanbannabnabnna, og verden begynte å flyte i ett igjen. Og atter en gang ble alt ett, i en eneste stor smørje. Himmelen åpnet seg igjen, og avokadoen ble borte i måneskinnet. Jeg sto igjen - alene, og alle detaljene var glemt, alt var borte, hjernen var død! Alt var borte, hjernen var død, jeg hadde pisset i buksene og jeg hadde glemt pennen! Hele verden ville gå under, og alt sammen på grunn av en penn! Typisk!
Du må slippe meg ut herfra, løsne reimene, jeg er ikke gal! Du forstår ikke! Jeg er en ganske annen enn den du tror! Jeg er din frelser, den som skal redde deg fra apokalypsens vei! Du må slippe meg ut, la meg tenke! Jeg kommer til å huske, bare la meg komme ut herfra! Verdens skjebne hviler nå i dine hender, ta det rette valget, eller led oss alle ut i blinde, på veien mot stupet. Gyroskop og opperasjoner vil ikke hjelpe, hjernen er død, jeg må slippe ut herfra! Gyroskop og opperasjoner vil ikke hjelpe, hjernen er død!

Vær så snill, slipp meg ut!