Dirigent

Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på det, men da jeg var yngre gikk jeg i korps. Da hadde vi en dirigent som til tider kom relativt beruset på øvingene. Liten og naiv som jeg var, la jeg aldri merke til det selv, men jeg husker at vennene mine snakket om det i pausene og ellers. Selv hørte jeg bare forundret på dem - jeg la rett og slett ikke merke til det.
En dag, jeg kan vel ha vert i tiårsalderen, var jeg en tur ned i sentrum (ikke Bergen) sammen med søskenbarnet mitt etter at vi hadde vert å besøkt farmoren min. På den tiden hadde familiene våre et ganske nært forhold, så i praksis kan man nesten si at hun fungerte som søsteren min. Uansett…
Der møtte vi tilfeldigvis på denne dirigenten, og høflig som jeg ville være, hilste jeg på ham, og han stoppet opp for å ta en prat med oss.
Det hele endte med at han gav oss 200 kr (masse penger for oss da!) for at vi skulle kjøpe is, brus og boller. Vi var selvfølgelig henrykte, og dette minnet har fulgt meg som et meget godt minne av en hyggelig og snill mann, som absolutt ikke var som ryktet hans tilsa.
Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på akkurat denne hendelsen idag, og det gikk plutselig opp for meg… Han var rett og slett dritings! Jo mer jeg tenker på det, med min nåværende oppfatning av ting, jo mer sikker er jeg på det. Han var ikke nødvendigvis så snill og grei som jeg trodde da, han var rett og slett for ruset til å forstå hva han gjorde!
Nå er plutselig dette koselige minnet ødelagt.
Jeg syns faktisk at det er litt trist…

Kommentarer til dette innlegget finner du her på gamlebloggen